De nødvendige samtalene

De fleste synes det er ubehagelig å blande seg i andres saker. Både fordi vi er redde for å ta feil, fordi vi er redde for å bli involvert i mer enn vi kan håndtere og fordi vi er redde for konsekvensene i form av å bli møtt med aggresjon, trusler eller å ødelegge relasjoner.

Hensikten med de nødvendige samtalene er å finne ut om du har grunn til å være bekymret. Dette for å kunne støtte og hjelpe barn og unge videre.

Her kommer noen råd om hvordan samtale med barn, ungdom og foreldre om vanskelige tema.

Uforberedt samtale – når barnet snakker for første gang

  • Slike samtaler kan oppstå i situasjoner med flere barn til stede
  • Vær rolig
  • Vi må ta imot det barnet sier uten å vise at vi blir skremt av det de forteller
  • Si at det var bra barnet sa i fra om dette, og at dette må vi snakke nærmere om senere
  • Snakk med nærmeste leder for å gå igjennom hvem som skal ha den videre samtalen med barnet, ungdommen eller foreldrene og når det skal skje

Selve samtalen

  • Planlegg og vær bevisst slik at samtalen avsluttes når du eventuelt har fått tilstrekkelig informasjon til å overlate oppfølgingen til andre – eksempelvis barneverntjenesten
  • Sett av god tid til samtalen. Vær på et sted eller i en aktivitet der dere kan være uforstyrret.
  • Fortell at det var riktig at barnet kom til deg. Barn trenger å få tydelig beskjed om at det er lov å snakke om det vanskelige som har skjedd
  • Ikke lov barnet at dette blir en hemmelighet mellom deg og barnet. Forklar at du må si i fra til andre voksne for at ting skal bli bedre. Fortell at vi vil hjelpe, og at loven sier at vi må hjelpe
  • Barnet har en rett, men ingen plikt til å fortelle. Kanskje barnet ikke vil fortelle oss mer enn det har gjort, og det er helt greit. Barnet bestemmer hva det vil vi skal vite, og når vi skal få vite det. Selv om det er viktig at de snakker, må de ikke bli presset. Eksempel: Du fortalte i sta’… Fortell meg mer om det… for jeg har ikke vært der, fortell så godt du kan? Fortell meg det slik at jeg kan forstå det… Hva skjer videre da? Du har nå fortalt meg om…
  • Skriv ned hva barnet og du selv sier. Dette er viktig for eventuell videre saksgang
  • Still åpne spørsmål; – unngå ledende og konkrete spørsmål
  • Gi barnet gode pauser – ikke avbryt
  • La barnet være ekspert på sin egen historie og fortelle fritt ved ganske enkelt å gjenta det barnet forteller. Noen ganger må barnet oppfordres til å fortelle mer. Bruk “fortell mer om…” og “beskriv…” når du prater med barn
  • Si noe om at barnet ikke er alene, at du kjenner andre som har opplevd det samme, og at ingen barn burde oppleve noe slikt. Barn som har opplevd vold føler seg ensomme og tror ofte at de er alene om å oppleve slike ting
  • Fortell at det de voksne gjør er de voksnes ansvar. ”Det er ingen voksne som har lov å gjøre det du har fortalt nå” – gjenta de ordene som barnet har brukt. Si at barnet ikke har gjort noe galt, uansett hvor umulige barn er, er ikke dette lov
  • Dersom barnet opplever skyld, er det viktig å si at barnet gjorde det beste det kunne i situasjonen, og at det er ikke barnets skyld

Avslutning av samtalen

  • Gjør oppmerksom på at det kan gå noe tid før noen snakker med mor og far, men at du skal komme tilbake til barnet
  • Si til barnet at det alltid er velkommen igjen når det trenger noen å komme til
  • Følg rutinen for saksgang ved bekymring

«Samtalehjelp til deg som er bekymret for et barn» 
Link til: www.snakkemedbarn.no
SNAKKE gir økt fagkunnskap og handlingskompetanse til alle hjelpere som arbeider med barn. Kunnskapskildene i SNAKKE baserer seg på tre kilder forskning-, bruker- og erfaringskunnskap. Nettsiden kan gi hjelpere nyttig kunnskap og trening i hvordan snakke med barn vi er bekymret for.

Planlegging av foreldresamtalen

Tenk gjennom samtalen på forhånd

Foreldresamtaler hvor det skal formidles bekymring, kan gjøre oss urolige. Ta høyde for at samtalen også kan være vanskelig for foreldrene. Legg vekt på å skape en trygg og god atmosfære. Legg til rette for at det vanskelige blir saklig og ordentlig.

Innspill til planlegging av samtalen

  • Hva er hensikten med samtalen?
  • Hva kan foreldrene ønske seg av samtalen?
  • Hvordan kan jeg bruke min kompetanse på en god måte?
  • Hvordan kan jeg være åpen, konkret og opprettholde bekymringen i samtalen?
  • Hvordan kan jeg best ta i mot foreldrenes reaksjoner?
  • Hva tror du foreldrene gruer seg mest til?
  • Er det noe du gruer deg til i samtalen?
  • Hva tenker du om foreldrene?
  • Hva tenker du om barnet?
  • Vurder om dere har behov for hjelp fra noen andre i forkant av samtalen.

Hvem skal delta i samtalen?
Når samtalen avholdes i barnehage eller skole bør det være to tilstede. En av partene bør være fra ledelsen. Av hensyn til foreldrene som kommer bør en unngå å stille med flere enn to fra personalet. Informer foreldrene i forkant om hvem som skal være tilstede. På forhånd bør det avtales hvem som leder samtalen og hvem som skriver referat og plan for det videre arbeidet.

Inviter foreldrene til samtalen med informasjon om

  • Samtalens primære formål
  • Tidspunkt
  • Varighet
  • Hvem som deltar

Hva er viktig å få sagt i samtalen?
Beskriv med stikkord hva bekymringen for barnet går ut. Ta utgangspunkt i loggen. Lag på forhånd en liste over punkter det er viktig å få formidlet til foreldrene. Gi foreldrene en kopi av punktene på forhånd eller senest når møtet starter.

Gjennomføring av foreldresamtalen

I samtalen skal det informeres om hva som vekker uro eller bekymring. Vis respekt for foreldrene ved å være undrende og tenk høyt sammen med dem. Ha som utgangspunkt for samtalen en holdning om at foreldrene ønsker det beste for sitt barn.

Innledningsfasen – her etableres tillit

  • Samtalen gjennomføres på et sted som foreldrene opplever trygt
  • Tilby gjerne litt kaffe eller te.
  • Ta godt i mot foreldrene – skap trygghet
  • Presenter punktene dere ønsker å drøfte i samtalen – fortell at det skrives referat
  • Fortell foreldrene formålet med samtalen – fokuser på det vesentlige
  • La foreldrene komme med sine tanker – vær lyttende

Hoveddel – konkretisering av bekymringen

  • Gi en balansert beskrivelse av barnets styrker og utfordringer. Vis til dine faktiske observasjoner fra loggen
  • Gi foreldrene tid til å fordøye informasjonen. Noen foreldre kan reagere med for eksempel benekting, sinne og fortvilelse. La foreldre få tid og rom. Ikke «trøst bort», men ta imot følelsene på en rolig måte. Uttrykk gjerne de følelsene du ser hos foreldrene, men uttrykk også at samtalen er nødvendig
  • Hvis relasjonen mellom dere og foreldrene er vanskelig, bør dette tas opp i begynnelsen av samtalen. «Jeg er fullt klar over at vi har forskjellig syn på ting …»
  • Spør foreldrene hva de tenker om det de har fått presentert. Sørg for at foreldrene får komme fram med sitt og lytt til hva de har å si. Spør om de kjenner igjen de observasjonene som er gjort. Gi rom for tenkepauser og foreldrenes reaksjoner. Husk at foreldrene kan være lett krenkbare og at de vil det beste for barna sine
  • Dersom du ikke er helt sikker på om du har forstått det foreldrene sier, kan du få bekreftelse på andre måter, for eksempel: «Oppfatter jeg deg riktig når du sier…?», «Kan du utdype…?», «Kan du gi et eksempel…?» Foreldrene får da anledning til å fortelle hva det er de mener og en får sjekket om en har fått en felles forståelse av barnets situasjon
  • Tål uenigheter som kan komme. Fokus skal være på det som kan bedre barnets situasjon og ikke på foreldrenes uenighet
  • Vær barnets stemme
  • Hold fokus på barnets behov for hjelp og støtte, og at det er viktig at dere kan samarbeide. Hjelp foreldre til å forstå forskjell på det som er vanlig for barn og det som vekker bekymring
  • Bekreft foreldrenes kompetanse og gode intensjoner der disse er til stede
  • Ha en dialog om hva som skal til for å bedre barnets hverdag
  • Sett ord på hvordan barnets situasjon vil være etter samtalen

Avslutningsfasen – samtalens avrunding og felles forståelse av veien videre

  • Møtelederen oppsummerer avtaler og konkrete tiltak.
  • Dersom dere ikke finner felles løsninger, kan det være nødvendig å kontakte andre tjenester for ytterligere hjelp, eller be om samtykke til å drøfte saken i et «På tvers»-møte.
  • Videre avtale skrives i referatet
  • Avtal et nytt møte

Etter foreldresamtalen

Sett av tid til etterarbeid

  • Fikk dere formidlet bekymringen tydelig nok for foreldrene, og forstod de bekymringen dere har for barnet?
  • Er referatet fra møtet skrevet på en slik måte at foreldrene kjenner igjen utsagnene?
  • Ble det etablert et godt samarbeid med foreldrene og ble det satt realistiske mål for å hjelpe barnet?
  • Hvordan ser bekymringen ut nå? Er den mindre eller større? Ev. på hvilken måte?
  • Hvordan skal det øvrige personalet informeres, og om hva?
  • Hvordan har dere det etter samtalen? Gi hverandre tilbakemelding på hva som gikk bra og hva som opplevdes vanskelig.

Foreldresamtaler hvor det oppstår trusler

I enkelte samtaler kan dere opplever at foreldre virker truende eller kommer med trusler. Her er noen anbefalinger knyttet til det.

  • Prøv å avrunde samtalen så fort som mulig, si at møtet avsluttes nå og at det vil bli kalt inn til nytt møte.
  • Meld straks fra til virksomhetens leder, som vil vurdere om episoden skal meldes til politiet. Lederen vil videre sørge for den ansattes sikkerhet, og om nødvendig tilby krisehjelp.
  • Skriv ned hva som skjedde og hva som ble sagt så nøyaktig som mulig, umiddelbart etter episoden.
  • Vurdér om det er grunn til å kontakte barnevern­tjenesten

Videre oppfølging

Etter den første samtalen er gjennomført, kan det være behov for flere oppfølgingsmøter. Nye deltakere inviteres med dersom det er behov for det, – husk å bruke samtykkeskjema.

  • Vurdér tiltakene. Hva har fungert, og hva har ikke fungert for barnet?
  • Drøft nye tiltak og handlingsmuligheter. Hvem skal gjøre hva videre saken?
  • Gjennomgå avtaler og ansvar for den videre oppfølgingen. Er det andre ting som må avklares?
  • Er det andre som skal orienteres om møtet, og hvem skal i så fall orientere dem?
  • Gjør avtale om videre saksgang

Evaluering

  • Hva har fungert, eller ikke fungert?
  • Har barnet fått det bedre?
  • Dersom barnet ikke har fått det bedre og situasjonen står fast til tross for oppfølging og tiltak må det vurderes sammen med foreldrene hvilke andre muligheter en har til å hjelpe barnet.
  • Bør situasjonen drøftes med andre?

Om resiliens – motstandskraft

Vi vet etterhvert mye om hva som skal til for at barn som vokser opp under vanskelige forhold likevel skal klare seg bra. Det handler i stor grad om å ha tilgang til omsorg, hjelp og støtte fra en eller flere voksne som barnet har tillit til. Dersom en eller begge foreldrene ikke er i stand til å gi barnet den omsorgen og støtten, kan andre voksne i familien, venner av familien, eller voksne i barnehage, skole og fritidsaktiviteter få denne rollen.

Risiko virker forskjellig og påvirker oss ulikt. Samtidig har vi kunnskap om at barn og unge mestrer hverdagen på tross av det umulige. Resiliensforskning handler om barn og unge som mot alle odds mestrer tilværelsen til tross for at de er utsatt for mange risikofaktorer, for eksempel barn og unge som lever under kaotiske hjemmeforhold.

Resiliens er et fornorsket begrep for det engelske «recilience», og blir gjerne oversatt med motstandskraft eller mestring. Resiliens handler om motstandskraft mot å utvikle psykisk strev, og ha god psykososial fungering til tross for opplevelse av risiko. Med andre ord normal fungering under unormale forhold, eller barn som klarer seg bra til tross for påkjenninger.

Barn som utvikler resiliens har et godt selvbilde  og sterk tro på å kunne greie seg selv.
Dette betyr at voksne som er nær et barn med utfordringer, enten i familie, barnehage, skole eller andre sammenhenger, kan spille en avgjørende rolle i barnets utvikling.

Tolk – bestilling og bruk

Holmestrand kommune har rutine for bestilling og bruk av tolk
(Rutine for bruk av tolk)

Bruk av tolk
Når to parter skal kommunisere med hverandre, og mangler et felles språk, er tolken et nødvendig mellomledd for at samtalen skal kunne gjennomføres.
Målet for den tolkede samtalen er at den skal være så lik en vanlig samtale som mulig.

Rett og plikt til å bruke tolk
Offentlige ansatte har plikt til å veilede, informere og høre partene; jf. Forvaltningslovens § 11, 16 og 17. Det er noen særlover som også har føringer, blant annet pasientrettighetsloven og straffeloven.

Tolkens funksjon
Tolken skal oversette alt som kommer til uttrykk under samtalen – og ikke utelate, endre eller tilføye noe. Tolken skal være upartisk i tolkesituasjonen, og tolkens egne holdninger skal ikke påvirke tolkingen. Tolken har taushetsplikt.
Barn, pårørende eller tospråklig lærer skal ikke brukes som tolk!